Hvorfor Ordoppklaring ved høytlesning virker

En student som forstår alle ordene på siden han leser, vil perfekt kunne lese siden høyt. Han vil føle seg klar og våken og forstå det han leser fullstendig. Men når en student går forbi et ord eller symbol som han ikke forstår, vil misforståelsen forstyrre stemmen hans eller hans fysiske væremåte. Stemmen hans kan forandre seg, han kan snuble i et ord, skjære grimaser, myse eller reagere på annen måte.

Dette er lett å forstå hvis du husker at en person kan bli helt blank etter at han går forbi et ord eller symbol som han ikke forstår. Han kan da gjøre en feil i lesingen sin akkurat der ved punktet for misforståelsen, eller han kan fortsette å lese forbi misforståelsen og gjøre en feil på et senere ord eller symbol. Han vil føle seg mer uklar, og han vil forsøke å kompensere for den uklare følelsen ved å lese med mer anstrengelse. Dette vil alltid uttrykke seg som en ikke-optimal handling av et eller annet slag, som ordoppklareren må legge merke til og håndtere med en gang.

En ikke-optimal reaksjon er alt som studenten gjør utover det å lese siden lett, naturlig og perfekt. Eksempler på noen av de ikke-optimale reaksjonene som kan vise seg, er:

1. Studenten legger til et ord, utelater et ord eller forandrer et ord i setningen som han leser.

2. Studenten snubler på et ord eller sier det ukorrekt.

3. Studenten gjør en pause eller leser langsommere.

4. Studenten rynker pannen eller ser usikker ut.

5. Studenten blir stiv eller strammer en kroppsdel, slik som å myse, stramme håndgrepet, bite seg i leppen eller en annen fysisk reaksjon.

6. Studenten leser med anstrengelse.

7. Studenten leser med en «glib», robotaktig holdning (det er slik han blir etter at han er blitt tvunget til å lese «riktig» av noen som ikke vet noen ting om misforståtte ord).

Det kan også komme andre manifestasjoner.

Det ovenstående er ikke en fullstendig liste over reaksjoner, men er ment å skulle gi en idé om hva man skal se etter. Når sant skal sies, kan man snuble når man leser hvis man forsøker å lese i dårlig belysning, når man har vansker med øynene eller hvis trykken, håndskriften eller blyantrettelsene i teksten er vanskelig å tyde. Derfor er det nødvendig å gjøre Ordoppklaring ved høytlesning bare med god belysning, og hvis det er meningen at fyren skal bruke briller, skal han bruke briller, og selve materialet som man ordoppklarer, må ikke inneholde flekker og utelatelser. Alle mulige grunner til at han ikke kan se teksten, og uklar tekst, må fjernes. Hvis ikke vil studenten ganske enkelt si at han ikke kunne se den, at lyset var dårlig eller en annen feil grunn.

Hver gang personen gjør en feil når han leser, eller reagerer på en ikke-optimal måte, vil man alltid finne et misforstått ord før det punktet eller noen ganger på selve det punktet.

Eksempel: Studenten leser siden høyt. Han leser: «Rolf gikk langsomt og tankefullt hjemover», så rynker han pannen. Ordoppklareren sier: «Stopp», og spør «Er det et eller annet ord eller symbol der som du ikke forstod?» (Hvis studenten lurer på hvorfor han ble stoppet, forteller ordoppklareren ham hvilken reaksjon han la merke til.) Studenten ser over det han har lest. Han føler seg usikker på ordet «langsomt». Han forteller dette til ordoppklareren, og ordet «langsomt» blir slått opp i en ordbok og brukt i setninger inntil studenten forstår det helt.

Når ordet som var misforstått blir lokalisert og oppklart, vil studenten lysne opp og begynne å lese tydelig og korrekt igjen.

Hvordan man gjør det

1. Studenten og ordoppklareren sitter overfor hverandre.

Studenten og ordoppklareren sitter overfor hverandre ved et bord eller en pult. Hver person har sitt eget eksemplar av teksten som skal ordoppklares. Ordoppklareren må være i stand til å se studenten og siden foran seg samtidig.

2. Ordbøker er for hånden.

En god, enkel ordbok og enhver annen ordbok som studenten kan trenge, er for hånden. (Bruk fremfor alt ikke hva som blir kalt en «puslete ordbok». Dette er noe annet enn en enkel, velformulert ordbok. En puslete ordbok er det du vanligvis finner i kioskenes billigbokstativer. Den definerer ganske ofte ord A som ord B, og så definerer den ord B som ord A. Den utelater også alle de alternative definisjonene og alle de tekniske definisjonene.)

3. Når studenten innser at det er et ord han ikke forstår.

Før studenten begynner å lese, bør han bli fortalt at hvis han leser noe som han ikke forstår fullstendig, skal han si fra til ordoppklareren, eller hvis han ser et ord som han ikke kjenner betydningen av, skal han stanse og slå opp ordet og oppklare det i stedet for å gå forbi det. Studenten bør oppmuntres til å finne og oppklare misforståtte ord selv. Ordoppklareren ville med denne metoden aldri forhindre studenten fra å oppklare et ord som studenten erkjenner er misforstått. Ordoppklaring ved høytlesning frembringer evnen til å gjøre dette, slik at studenten vil finne og oppklare sine egne misforståtte ord i fremtiden.

4. Studenten leser teksten høyt for ordoppklareren.

Studenten leser teksten høyt for ordoppklareren. Mens studenten leser, følger ordoppklareren med i sitt eget eksemplar av den samme teksten, ser på studenten og hører på ham.

Ordoppklareren må være svært våken, og se eller høre enhver ikke-optimal reaksjon hos studenten mens han leser

5. Ikke-optimal reaksjon er lik med misforstått ord.

En ikke-optimal reaksjon hos studenten på det han leser, er tegnet til ordoppklareren på at studenten har støtt på et misforstått ord. Ordoppklareren og studenten må nå lokalisere det eksakte misforståtte ordet eller symbolet. Det vil bli funnet før eller noen ganger på det punktet hvor den ikke-optimale reaksjonen inntraff.

6. Finn misforståelsen.

Hvis det ikke er innlysende for studenten at han har reagert, og han bare fortsetter å lese, sier ordoppklareren: «Stopp. Er det noe ord eller symbol der som du ikke forstod?» Det er ordoppklarerens plikt å styre studenten frem til misforståelsen. Den finnes enten på det punktet hvor den ikke-optimale reaksjonen kom, eller før det. Poenget er at studenten må styres frem til det. Og så blir det slått opp.

Studenten kan være i stand til å oppdage det misforståtte ordet sitt med en gang og fortelle ordoppklareren hva det er. Eller han kan ha vanskeligheter med å finne det, slik at ordoppklareren må hjelpe ham med å finne det.

Ordoppklareren hjelper studenten ved å få ham til å se tidligere og tidligere i teksten fra det punktet hvor han reagerte, inntil det misforståtte ordet blir funnet. Ordoppklareren kan også ta stikkprøver på studenten. En stikkprøve vil si å velge ut ord fra teksten som studenten allerede har lest, og sjekke med ham for å se om han kan definisjonene på de ordene. Ordoppklareren ville velge et tidligere ord og ganske enkelt spørre: «Hva er definisjonen på?»

Hvis studenten er usikker på et eller annet ord, eller gir en feil definisjon, blir det ordet slått opp og oppklart i ordboken.

7. Oppklar ordet.

Når det misforståtte ordet er blitt funnet, må det oppklares fullstendig i ordboken. Bruk prosedyren i «Trinn for å oppklare et ord», som er dekket i artikkelen «Oppklaring av ord».

8. Les setningen igjen.

Ordoppklareren ber så studenten om igjen å lese setningen i teksten hvor det misforståtte ordet eller symbolet ble funnet. Studenten gjør dette, og hvis han leser den riktig med forståelse, fortsetter han å lese teksten. Alle ytterligere ikke-optimale reaksjoner blir håndtert ved å finne det neste misforståtte ordet og oppklare det på samme måte som ovenfor.

9. Ordoppklaring ved høytlesning fortsettes inntil teksten er lest til ende.

Ordoppklaring ved høytlesning blir fortsatt inntil teksten som skal ordoppklares er ferdig.

Når to studenter gjør Ordoppklaring ved høytlesning på hverandre, ville de skifte på dette punktet, og studenten som nettopp ble ferdig med å ordoppklares, blir nå ordoppklareren.

Studenten går gjennom den samme tekstdelen, og går deretter til den neste nye delen.

De gjør det etter tur på denne måten, og ordoppklarer seksjon etter seksjon inntil de begge to har fullført hele teksten.

Advarsler og tips

Av og til skjer det at studentene som foretar ordoppklaringen, begynner å bli opprørte eller krangle. Hvis dette skjer, vet du at én av to ting har skjedd, enten:

1. Studenten ble påtvunget «misforståtte ord» som egentlig var forstått, eller:

2. Faktiske misforståtte ord ble ikke oppdaget, og forbigått.

Tilfellet med uriktig oppslåtte ord kan du ordne opp i ved å spørre ham om han måtte slå opp ord som han forstod. Hvis dette er tilfelle, vil studenten lysne opp og fortelle deg hvilket eller hvilke ord som han uriktig ble satt til å oppklare. Når dette er gjort, kan ordoppklaringen gjenopptas.

Hvis det ovenstående ikke kan håndtere det, vet man at misforståtte ord har blitt oversett. Få ordoppklareren til å ta studenten tilbake til der hvor det sist gikk bra med ham, og så komme fremover i teksten med bruk av prosedyren for Ordoppklaring ved høytlesning. De oversette misforståtte ordene blir på denne måten funnet. Man vil vanligvis oppdage at flere misforståtte ord er blitt oversett, ikke bare ett.

Sluttresultatet av en velgjort Ordoppklaring ved høytlesning er en student som er sikker på at han ikke har noen misforståtte ord på det materialet, slik at han lett kan studere materialet og anvende det.

Ordoppklaring ved høytlesning er en flott sivilisasjonsredder.

Det er svært viktig at Ordoppklaring ved høytlesning blir gjort riktig, nøyaktig slik den er beskrevet. Hvis ikke vil folk bli hindret i å få de enorme gevinstene som kan oppnås med den.