En optimal løsning for livet tar i betraktning den maksimale overlevelsen for alt som har med problemet å gjøre.

Dette betyr ikke at man ikke kan ødelegge. Det er tilfeldigvis slik at hvis vi ikke hadde ødeleggelse som en av måtene å operere på i tilværelsen, ville vi være i en temmelig dårlig forfatning. Innser du at ethvert bregnetre som vokste i de tidligste tider, fortsatt ville vokse, og dette ville være i tillegg til ethvert tre som har grodd opp siden det? Og vi ville ha levende, voksende trær på jordens overflate inntil vi antakelig ville ha spasert omtrent 200 meter over bakken. Død – ødeleggelse – må komme inn der og rydde veien for fremskritt og forbedringer. Og brukt på denne måten er ødeleggelse svært legitimt.

For eksempel kan du ikke bygge en ny boligblokk uten å rive ned den gamle leiegården som stod der fra før. Noen kommer forbi og sier: «Å, dette er forferdelig, dere ødelegger noe. Dere ødelegger et gammelt landemerke.»

«Vi prøver å sette opp en boligblokk her, frue.»

«Ja, men dette er et berømt gammelt landemerke.»

«Frue, det er like før den greia faller ut i gaten.»

«Å, det er forferdelig å ødelegge ting.»

Dette er temmelig aberrert (ikke understøttet av fornuft, som avviker fra rasjonell tanke eller atferd), fordi du må ødelegge noe en gang iblant. Bare tenk på hva som for eksempel ville skje dersom du fortsatt satt med hver eneste bit papir du noensinne hadde fått i livet ditt, og så måtte du flytte, og det var forferdelig å ødelegge ting, så du måtte fortsette å slepe rundt med alle disse tingene. Du kan se hvor latterlig dette ville bli.

Men det er en faktisk ligning involvert i dette: Man må ikke ødelegge utover det som er nødvendig for å konstruere.

Om man begynner å ødelegge mer enn det som er nødvendig for oppbyggingen, kommer man meget fort inn i en temmelig dårlig tilstand. Man kommer inn i den tilstanden Nazityskland var i. De ødela alt. De sa: «Nå Østerrike, nå Tsjekkoslovakia, nå knuser vi Stalingrad!» Det gjorde de, og Stalingrad ble et fryktelig rot. Det ble Tyskland også.

Det finnes en gammel selvinnlysende sannhet: «Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.» Ingenting er sannere. Folk begynner å se på dette og de blir overtroiske angående det. De sier: «Vel, jeg tør ikke skade noen andre, fordi da vil jeg bli skadet et eller annet sted.» Dette er ikke nødvendigvis sant. Men når det gjelder den generelle ligningen for liv og tilværelse, så kan det å ødelegge noe med vilje forstyrre overlevelsen til de andre entitetene i nærheten av det. Det kan forstyrre og bringe ting ut av balanse i en slik grad at vi for eksempel ikke har flere vandreduer igjen. Folk stoppet ikke opp og tenkte, den gangen for over hundre år siden, at en eller annen vakker dag, da ville det ikke være noen igjen. Selvfølgelig, det fantes alle slags duer over hele himmelen. Så Mennesket har måttet gå i gang med et kolossalt viltbevaringsprogram for å gjenopprette dyrelivet som bestefedrene hans utslettet. Mennesket vil gjøre dette helt instinktivt.

Dynamikkene betyr simpelthen hvor mange former for overlevelse finnes det? Hvordan overlever en person? Du kan komme frem til at individet overlever utelukkende på grunn av seg selv, og bare samarbeider på grunn av egennytte. Men du kan også utarbeide at han bare overlever for fremtidige generasjoner og bevise alt sammen veldig vakkert på denne måten. Du kan komme frem til, som de gjorde det i Russland, at individet utelukkende overlever for staten, og bare er en del av et maursamfunn, en kollektivist, en som lever i et system der all eiendom eies eller kontrolleres av staten. Og slik forsetter det, den ene rett etter den andre. Du kan ta disse måtene han overlever på, og du kan gjøre hver av dem til den ene. Men når du setter det på prøve, finner du ut at du trenger alle dynamikkene.

Antallet dynamikker blir bare til sammen det antall områder eller enheter som et menneske må samarbeide med for å klare seg.

Den optimale løsningen på ethvert problem ville være den løsningen som fører til den maksimale oppbygging eller skaping for det maksimale antall dynamikker som har med problemet å gjøre.

Løsninger som skader én dynamikk for å gagne en annen dynamikk, ender til slutt med kaos. Det er imidlertid nesten mulig å oppnå optimale løsninger, og på sitt høyeste nivå søker menneskelig tenkning bare å skape størst orden og minst kaos.

Når et individ har en lav emosjonell tone, vil det legge vekt på én eller to dynamikker på bekostning av resten, og lever dermed en meget uryddig tilværelse og forårsaker mye kaos for dem rundt seg.

Soldaten som kaster bort livet sitt i kamp, fungerer på Tredjedynamikken (kompaniet sitt, nasjonen sin) på bekostning av Førstedynamikken sin, den Fjerde og alle de andre. Den gudelige, en som vier seg til religion, kan leve på den åttende, sjuende, femte og fjerde på bekostning av den første og sjette. Den «egoistiske» personen kan leve på Førstedynamikken alene, en veldig kaotisk anstrengelse.

Det er ikke noe spesielt galt med en dårlig betoning av disse dynamikkene før en slik betoning begynner å sette dem i fare på en omfattende måte, som i tilfellet med en Hitler eller en Djengis Khan, eller med bruken av atomspalting til ødeleggelsesformål. Da begynner hele menneskeheten å vende seg mot ødeleggerne.

OVERLEVELSE er i sin helhet en dynamikk, den eneste dynamikken. Men OVERLEVE splitter seg opp i disse åtte.

Enkeltpersoners evner og svakheter kan forstås ved å se på hvordan de deltar i de forskjellige dynamikkene.

Ligningen om den optimale løsning vil være at et problem er blitt godt løst, noe som betyr det maksimale gode for det maksimale antall dynamikker. Det vil si at enhver løsning, modifisert av tiden som står til rådighet for å iverksette løsningen, bør være skapende eller konstruktiv for det størst mulige antallet dynamikker. Den optimale løsning for ethvert problem ville være løsningen som oppnådde det maksimale utbyttet på alle dynamikkene.

Det er ved selv å bruke disse prinsippene og ved å hjelpe andre til å forstå og anvende dem, at et individ kan oppnå et økt nivå av overlevelse for seg selv, for dem det omgir seg med, og faktisk for alt liv.